lørdag 8. juli 2017

Overnattingstur med en uventet utfordring


En måned siden forrige tur og jeg har kjent turlysten vokse lenge nå. Med fri på fredag nå planla jeg en 3 dagers tur til et vann litt utenfor allfarvei, et "hemmeligvann", der noen har hvisket meg i øret at det finnes stor fisk. Fisk på 1,8 kg er påstanden. Hvisket er kanskje ikke helt rette ordet, hintet er mer riktig. I alle fall er det nok til at jeg må ta turen, jeg har enda ikke vært ved dette vannet og er spent på om det er hold i det som har blitt meg fortalt.
Helgen nærmer seg og det blir klart at det ikke blir som planlagt denne gangen heller. Yr melder raust med regn både lørdag og søndag, det orker jeg ikke. "Hemmeligvann" får vente til senere! Med godt vær på fredag velger jeg å ta turen opp på Sølømsfjellet og fiske i Rådyrtjønna, eller Haraldtjønna, eller Sølømsvatnet, kjært barn har mange navn... Etter som jeg er forberedt på å våkne til regn lørdag vil det ta omlag en time fra leirplass og ned til bilen, det går.

Ut på ettermiddagen på fredag er jeg klar for tur. Turen opp til vannet er noe bratt og ulendt, så jeg har pakket en lett sekk. 11,5 kg på badevekten veier jeg den til.

På vei opp fra Sølømen, setra der bilen står parkert.

Måtte slukke tørsten i bekken, det ble godt og varmt opp lia.

Det er god varme i dag, 19 grader viste måleren i bilen. Selv om jeg valgte en tynn og lett softshellbukse er det varmt og svetten renner. Oppe over tregrensa svinger jeg av fra stien og tar av oppover mot Sølømsfjellet. Raskeste veien til vannet er å runde i fremkant av fjellet, selv om det er kronglete og ulendt.
Oppe i fremkant av fjellet tar jeg meg en fotostopp og nyter utsikten nedover Aurdalen og ned på Steigeitvatnet under meg.

Utsikt mot Aure.

Utløpet av Steingeitvatnet.

Videre gjennom vierkjerret skal det gå en sti. Jeg knoter litt før jeg finner den, den er sannelig ikke godt synlig lenger.
Oppe ved vannet er planen å slå opp teltet og få laget middag. Jeg slår opp teltet på min faste teltplass her oppe. I det jeg legger inn liggeunderlag og sovepose legger jeg merke til at det er fullt av svarte små maur i forteltet. Jeg løfter opp steinen jeg har liggende til primusunderlag i noen år nå og ser at det myldrer maur ut av noen små hull der steinen har ligget. Jeg banner og finner meg en ny plass til teltet. Kjenner at jeg ble noe snurt av å ikke få teltplassen min, men humøret er på plass igjen etter en middag med pølser og stappe.

Fant en ny teltplass etter at mauren hadde okupert min faste.


Etter middagen leter jeg frem en pakke kjeks og stikker hånda ned i posen etter kaffeglasset, men den er ikke i matposen. Har jeg glemt kaffen?? Heldigvis finner jeg glasset under posen til brenneren og idyllen senker seg.

Fra skuffelse over å ha glemt kaffe, til jublende lykke over å finne den.

Etter kaffe og middagen har fått satt seg melder fiskelysten seg. En runde rundt på vannet ga 6 stekeørreter på 200-300 gram på land. Men da jeg skulle slå ihjel en av de mot en stein, sprellet den til og klarte å sprelle seg ned i vannet igjen. Tilbake sto en snurt turblogger som måtte innse at det bare ble 5 ørreter. Jaja, er jo nok til middag.
Fisket var veldg ujevnt utover kvelden og det ble lange økter uten livstegn, plutelig kunne jeg ha napp på nærmest hvert kast, men den ville liksom ikke "ta" skikkelig.

Første fisk på land, ca 250 gram.

Fisk nr 2. Lillauren i kobber har alltid gitt meg størst fangst i dette vannet.


Et steinskvettpar likte ikke den tvilsomme typen som gikk og fisket.

Tilbake til teltet har det begynt å regne lett og det kommer til rikelig med knott. Etter å ha rensket fisken og lagt den i myra, er det bare å krype inn i teltet og finne soveposen.

Et par kokte egg blir kveldsmat.

Myggen surrer godt utenfor teltet.

Teltliv

Våkner til regn på lørdag som ventet. Jeg tar frokosten inne i teltet og drøyer tiden i håp om at regnet skal gi seg, det går ned noen kaffekopper. Tåka ligger tykt og jeg ser ikke vannet ti meter unna teltet.

Tykk tåke.

Vått telt. På grunn av myggen kvelden i forveien måtte jeg skalke alle ventliler,
det ble noe kondens i teltet,

Fyrte opp brenneren og fikk tørket vekk noe kondens.
Fikk også tømt gassboksen helt og det var greit.

Eggrøre til frokost.


Når regnet gir seg tar jeg ned teltet og pakker sekken å gi meg i vei hjemover. Jeg finner stien greit i tåka og er rimelig fornøyd med det. Sølømsfjellet er fjell der det er lett og gå seg fast med sine bratte, og i dag, våte svaberg.
Når jeg kommer ut av vierkjerret og skal runde fjellet forsvinner stien. Jeg synes jeg er kommet ut for høyt i forhold til løypa videre og slepper meg litt ned i terrenget. Et kvarters tid senere sprekker tåka opp og jeg får et kort glimt av terrenget rundt meg. Jeg er kommet alt for langt ned og det er ikke mulig å komme seg lenger. Jeg ser oppover og tåka er tykk igjen, jeg tar ikke sjansen på å gå oppover tilbake opp fjellsida.
Eneste mulighet er å prøve å slippe seg ned i terrenget og håpe på å treffe Steingeitvatnet. Fra der jeg står og ned dit er det flere knauser, bjørkekratt og bratte avatser. Ikke særlig terreng å gå i når det er tåke. Rart jeg skulle klare å surre det til slik, jeg er godt kjent her, men tåka kan virkelig forandre terrenget.

Jeg går rett øst et stykke før jeg slepper meg ned etter den ryggen jeg går etter. Med ett åpner tåka seg og jeg får et glimt av Steingeitvatnet. Jeg er på rett vei!


Dårlig sikt.


Steingeitvatnet skimtes nedenfor meg.


Å finne veien ned fra knausen fremfor meg var en utfordring.


Steingeitvatnet, terrenget rundt kan sies å være kronglete.


Jeg tar sikte på utløpet av vannet. Lenger nede kommer jeg under tåka og sikten er god. Ryggen jeg har fulgt nedover i tåka ender i bratte hamre rundt meg, her blir det ikke lett å finne en rute ned. Etter litt leting finner jeg et hjortetråkk som går nedover i ulendet. Når hjorten kommer seg frem her burde kanskje jeg gjøre det også?
Jeg tar sjansen og følger tråkket. Det er bratt, gjørmete og sleipt. Jeg må bruke både hender og føtter for å komme ned. Jeg priser meg lykkelig over den lette sekken på ryggen, med tung sekk har ikke dette gått.
Jeg følger faktisk hjortetråkket helt ned til vannet. Ved utløpet er det en demning jeg går over, derfra er det en god sti å følge helt ned til bilen.
Jeg er helt bløt på beina, skoene mine er ikke tett lengre og det surkler når jeg går. Bløt og tung myr, vått gress og regn er mer enn de kan takle. De er nok klare for utbytting.

Når jeg tok meg ned den bratte lia ned til Steingeitvatnet surret et spørsmål rundt i hodet; burde jeg kjøpe meg en GPS? Men ville jeg ha tatt den med på denne turen, her hvor jeg er så godt kjent?














tirsdag 6. juni 2017

Pinsetur, ikke helt som tenkt på forhånd

Endelig var det klart for årets første telttur, men det ble ikke som planlagt...

Med pinse og langhelg var det muligheter for å få til en telttur med et par overnattinger. Jeg var klar og skulle dra når samboer, Anniken, var ferdig på jobb pinseaften. Utover dagen ble minstedatteren på knappe året syk med feber, så da utsatte jeg turen til neste dag.

Søndag våkner jeg med hodepine og kraftig forkjølelse, men minstejenta har blitt frisk igjen heldigvis. Pokker! Det passer dårlig med forkjølelse nå, skal jeg da ikke få komme meg på tur denne helgen likevel da? Jeg bestemmer meg og pakker om, jeg vil slanke vekten og størrelsen på sekken så det blir lettere å bevege seg. Etter å ha pakket i en 50 liters sekk viser sekken knappe 11 kilo på badevekta, med fiskestang og skalljakke i sekken veier den da i underkant av 12 kilo. Det får duge!

Anniken kjører meg til Bjøringdalen og jeg er klar for å traske i vei i halv 12 tiden. Jeg beveger meg ikke fort, formen er ikke på topp. Svetten siler og snørra renner.

Innover Bjøringdalen, opp skaret til venstre går løypa


En noe pjusk turblogger.



Etter å ha kommet opp til det nederste, og minste, av de to Kuvtna kan jeg se at det ikke er som jeg fryktet. Jeg var redd for at isen lå på disse vannene oppe på rundt 600 moh. Men jeg vi videre opp til det største av de to vannene. Tåka ligger tungt over landskapet og jeg bryr meg ikke om å slå leir i østenden av vatnet slik jeg hadde tenkt. Ser også at det ligger is i bukta der helt i øst.

Ligger noen isflak på det minste og nederste vannet.

Blir aldri lei denne utsikten. Her oppe trives jeg så veldig godt.



Jeg finner leirplass ved en stor stein som kan gi ly for været. Jeg er helt utslitt når jeg kommer frem! Etter å ha satt opp teltet begynner det å regne. Jeg er sulten så jeg steker meg egg og bacon, etter en kopp kaffe går gardina ned og jeg tar meg en real middagslur.
Tre timer senere, klokken fem, gir regnet seg og jeg monterer fiskestangen for en fiskerunde. Som ventet er det ikke så mye som et napp en gang. Vannet er kaldt og fisken er nok vinterslapp enda. Det er sikkert ikke mer enn en ukes tid siden isen gikk her oppe tenker jeg. For fem år siden var jeg her og fisket mellom isflakene. Da var det varmt og fint sommervær, og jeg fikk en vinterslank ørret på 600 gram minnes jeg.


Endelig framme og fått opp teltet.

Lunsj og kaffe i teltet for å komme unna regnet og den iskalde vinden.

Regnet har gitt seg og jeg er klar for å fiske.

Dette liker jeg ikke. Jeg er selv ivrig rypejeger og bærer alltid med brukte haglpatroner hjem igjen. Som alltid praktiseres sporløs ferdsel, men ikke av denne jegeren.


Fiske i tåka... Jeg hører flere fjellryper "rape" i rundt meg, de sitter  fjellsidene rundt vannet.
Jeg forutså at det ville være resultatløst fiske, så jeg hadde med meg et par laksebiter hjemmefra. Da jeg i nittentiden holder på å steke laksebitene stikker det plutselig en hundesnute inn i det åpne forteltet mitt, det er Kjell Petter og Rago som har kommet opp. Etter at Kjell Petter har fått opp teltet sitt, byr jeg på middag.

Når en ikke får fisk må en bære med hjemmefra.

Rago har funnet seg til rette.

Det har også Kjell Petter gjort.
Det blir avslapping i telt resten av kvelden. Tåka er tykk og det blåser kaldt fra vest. Soveposen zippes igjen i halv ellevetiden og det blir tidlig kveld.

Mandag, andre pinsedag, våkner jeg av at teltet blir varmt i sjutiden. Tåka er borte og solen titter frem gjennom skydekket. Det har vært en noe kald og hustrig natt, jeg angrer på at jeg ikke tok med en varmere sovepose. Mistenker også at forkjølelsen har bidratt til den hustrige natten

Våkner av at sola varmer på teltet.

Frokost.

En fin morgen. Kald vind gjør at det er godt å sitte i le av den store steinen.
Etter frokost er det klart for fiske. Vi fisker i begge vannene og det er fremdeles like resultatløst. Tilbake i leiren kommer det nok en regnskur. Etter lunsj og kaffe i teltet blir det middagshvil i dag også.

Kjell Petter monterer fiskestanga.

Utsikt mot teltplassen.



Lunsj og kaffe i teltet.

Når regnet hadde gitt seg en stund og teltet har fått tørket noe, rives leir og vi tar fatt på hjemturen.
Nå kjenner jeg virkelig at jeg ikke er i form, de fem kilometerne ned til bilen er en kraftanstrengelse. Vel hjemme og jeg har begynt på pakke ut, tar jeg til å fryse. Febermålet viser 39,6 grader og det er med en kraftanstrengelse jeg får hengt opp teltet til tørk.
Jeg burde nok ha holdt meg hjemme og ikke trukket til fjells så forkjøla jeg var. Men det er lettere sagt enn gjort når turiveren er stor...

Rago og Kjell Petter på vei hjem.

tirsdag 30. mai 2017

Pinse ved Femund 2009









 
10 års jubileumsmarkeringen for min første tur i Femundsmarka fortsetter. Denne gang med en kanotur fra Synnervika til Røoset sammen med min far, i 2009.


Jeg hadde lyst på en padletur på Femunden og med pinsa så bød det seg mulighet for en langhelg. Jeg klarte å få lurt med meg min far og turen var et faktum.
Etter å ha satt sammen Allyen var vi klare til å legge ut på Femunden i 19 tiden på kvelden. Vi padla fra Synnervika og målet var å nå Røoset. Det skulle vise seg å ikke være noe problem, for Femunden stilnet på kvelden og vi nådde Røoset etter bare 2 timers padling. Jeg dorget på turen, men eneste livstegnet på stanga var et kraftig napp i starten, rett utenfor Fæmund II.
Vel framme kom vi i snakk med en småfull fisker som fortalte mye om hvordan fisken skulle tas, og hvilket agn som som var best. Etter å snakket med karen en god stund, var han ikke snauere enn at han ga oss en flott fisk han hadde tatt tidligere på kvelden. Det ble kveldsmat på oss! Dette skulle faktisk vise seg å være eneste fisken vi fikk på turen. Lettspinnstengene våre var for spinkelt til å nå ut til fisken mente karen, og det stemte. Kraftigere stenger og 18 rams Møresild i kobber og rødt var verktøyet mente han.

Kanomontering. Pappa er ved godt mot og ser fram til tur.

Fæmund II til kai ved Synnervika.

Klart for å sette utpå.

Helt stille på Femunden, flott å padle under sånne forhold.




Etter å ha fått opp lavvoen, og stekt fisken til kveldsmat, var vi klare for en økt med fiskestanga. Marken vår var blitt temmelig livløs etter turen, vi hadde ikke beskyttet den godt nok mot varmen. Noen feil skal tydelig vis gjøres om og om igjen.... Vi ga fort opp fisket, var sliten etter 4 timer i bil og 2 timer padlling.


Fisken smakte godt selv om den ikke var selvfisket.

Lavvoleir ved Røoset.




Neste dag var vi temmelig støle etter padleturen kvelden før så vi tok en fisketur opp Røa, det gjorde godt å få gå litt. Nede ved Femunden blåste det kaldt, men opp Røa var det vindstille og varmt. Vi fisket oss opp til Starrhåen, men fisken uteble. Vi bestemte oss for å gå ned igjen for å lure storørreten i Røoset. Men med våre sluker, som ikke var tyngre enn opp til 12 gram,  nådde ikke langt nok ut i oset. For å komme langt nok ut brukte vi kanoen, men det var helt dødt. Litt frustrerende egentlig, for vi så tidligere på dagen en som dorget med båt og fikk en fin fisk, som sikkert var godt over kiloen. Men sånn er fisket mange ganger, det er ikke alltid like enkelt.


Pappa prøver fisket i Femunden.

Vi fisker oss oppover Røa.



Oppe ved Starrhåen.

Kaldt elvevann er godt i varmen.

Middag på gang.


Flott utsikt over Femund.
 
Bål og svartkjele, da gjør det ikke noe om bildet er ukarpt.

Nordover mot Synnervika.



 



Etter to flotte døgn ved Røoset, med knallvær, var det på tide å vende nesen hjemmover på søndag. Vi padlet kjapt mot Nordvika med vinden i ryggen. Helt nord i Femunden ved holmen Jabben blåste det kraftig opp i det vi skulle krysse over, og vi mått tilbringe et par timer værfast på holmen før vi kunne fortsette tilbake til Synnervika. Vinden hadde snudd og vi fikk en tung økt med motvind, ikke alltid like enkelt å være kanopadler på store sjøer... 


Kanoen pakkes for hjemreise.

Værfaste på Jabben.

Fint å utnytte landligget til å spise middag.

Pappa venter på at vinden skal stilne.

Sånn nå i ettertid tenker jeg tilbake på denne turen og er så veldig takknemlig for å få en så fintur sammen med pappa.
Jeg har hatt planer om å gjøre denne turen igjen, er på tide å gjøre noe med det snart. Stor-ørretene i Røoset står å venter på min 18 grams Møresild...